Det fortapte tempelet på Gran Canaria – Risco Caído

En tidsreise tilbake til en historisk kultur

Det er ingen tvil om at Gran Canaria har en helt ekstraordinær arv å ta vare på når det kommer til det arkeologiske, og Risco Caído, som ble oppdaget først i 1996, er et glitrende eksempel på akkurat dette!

Gran Canaria har et utall av mystiske og tidløse bortjemte skatter å vise til, og på denne øya som besøkes av millioner av turister hvert eneste år fortsetter forlengst tapte hemmeligheter i fjellene å finne veien frem i lyset igjen. Et av de mest bemerkelsesverdige eksempelene på dette er ‘almogarén’ – et hellig område ved Risco Caído.

Dette er et sted hvor de innfødte på øya utførste ritualer som var forbundet til de astronomiske syklusene, og da med hellig symbolisme, i hjertet av det kolossale vulkanske krateret i Tejeda.

** Video nederst i artikkelen **

Nesten som en tidsreise

Som du ser så er det ikke bare fortapte og glemte templer langt inne i jungelen i sør- Amerika eller i sørøst-Asia; også Gran Canaria har sine egne templer! Navnet Risco Caído er også navnet på et prosjekt som knytter dette området til resten av områdene som kalles de hellige fjellområdene, og det ultimate målet her er at de ekstraordinære bosettingsområdene skal ende opp på Unescos Verdensarvliste.

Eksperter fra hele verden er lamslått av den fantastiske kvaliteten på disse eldgamle arkeologiske områdene, og når sant skal sies: hvem ville vel ikke blitt det? Å gå inn i Risco Caído er som å stå ansikt til ansikt med Gran Canarias før-spanske innbyggere, sammen med kvinner og menn som skapte en helt unik kultur av dette – altså den atlantiske utposten.

Lyden av steinverktøyene kan fortsatt nesten høres mens den skraper i vei på den tøffe vulkanske steinen mens den tegner triangulære former. Det som dog virkelig er den overveldende lyden der inne er faktisk lyden av stillhet!

Det er faktisk ingen overdrivelse og det er en ærbødig stillhet som preger tempelet, samtidig som solstrålene filtreres gjennom det gampende hullet og inn i kuppelen i hulen – og da lyses de flotte kreasjonene opp, en etter en. Ved høstjevndøgn er dette lysspillet utført av månen, og det hele er rett og slett usigelig vakkert.

Alt dette har altså fortsatt til nåtiden, og vi får altså sjansen til å oppleve arven etter en sivilisasjon som klarte å holde en konstant dialog med himmelhvelvingen. Eksperter på de innfødtes kultur tror at seremoniene deres var nært linket opp mot soltilbedelser, på grunn av dens evne til å gi liv og for de fertile kvalitetene den har generelt.

Ritualene var også deres måte å holde høye med tiden, men ironisk nok er det jo nesten slik at det er tiden selv som har stått stille innenfor disse veggene!